Brev til Kari Paulsen — Veierland, nok en gang

Veierland nok en gang

Brev til Kari Paulsen — Fra en dame hun en gang traff på travebanen — Gjengitt med tillatelse

17. mai på Jutøya
På Veierland slo mange forfattere seg ned,
hvor de i skjønne omgivelser skrev sin prosa eller poesi i fred,
og de trivdes med det.

Det stimulerte nok leselysten hos naboer og venner
ved å lese bøkene til folk som de kjenner
eller hørte om — i de kretser som — de vanker —
for om mulig å utveksle tanker …

… som de har om mangt å mye,
om kanskje sitt syn på saker og ting fornye.

Men nå har utlånstallene fra biblioteket gått ned,
og naturlig er vel kanskje det.

For aldri har vel så mange på øya skrevet
så mye om lyst og plikt og tradisjon
hvor profitt kamufleres fra posisjon.

Så tiden for å lese bøker har naturlig gått ned
mens forfatterskapet hos mange har vært omfattende.

Det er ikke rart at de fastboende føler seg tilsidesatt,
når kommunen behandler dem som en liten klatt —
i den store sammenheng — et ubehagelig vedheng.

Idyllen ved øya forsvinner fort
om grunnlaget for helårsbosetting faller bort.

«Bolysten» blir nok heller ikke den samme
når grupperingen ødela et lite øysamfunn og har gjort seg til skamme.

For nå som før er penger roten til mye mer,
enn det som vi i øyeblikket ser.

Kommunen har alltid store regnskapshull å tette,
men det burde da ikke tåkelegge vettet.