Edvard Rosén — Strandsonen for de få

Strandsonen

Edvard Rosén • Nøtterøy

maske-small
Vannkanten er mer og mer etterspurt og attraktiv. Det skaper stort press og konflikter. Hvem skal få dominere sjøområde som alle setter slik pris på; de rike eller allmenheten?

Lise B. Sandereids innlegg om Kalvetangen og Veierland setter saken på rett plass, «At noen få kan få det som de vil, synes å være Høyres og Frps politikk på Nøtterøy. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig hvem disse få er …» skriver hun.

Kalvetangen har nå i årevis levd som en parodi på kommunal planlegging, en komedie vi aldri blir ferdig med. Et aspekt ved resultatet er byggestilen. Det er som om de vil fortelle oss at de er falt helt av lasset i samfunnsutviklingen. Egentlig skulle vi bare sette latterdøra på vidt gap for slike parvenybygg. Men det er mest trist.

Misunnelse sier noen. De får trøste seg med det.

På Veierland virker det som om flertallet er overkjørt av våre lokale rettroende. De som ser eiendomsretten i 1814 perspektiv uten å ville innse at et og annet har hendt på 200 år.

Hvordan resultatet vil bli nå når boplikten er opphevet ser vi andre steder på øya. Der jeg bor er det nesten ikke hus i første linje mot sjøen som har fastboende. Og salg av boliger til fritidshus sprer seg langt innenfor strandsonen her syd ved Vrengensundet.

Pengesterke folk kjøper 2-3 eneboliger nærmest sjøen, får omregulert og presser allmenheten bort. Med myndighetenes aksept. Hele lokalmiljøet forandres, for det er ofte de mest destruktive som nå vagler seg i strandkanten. Det før så åpne og positive naboskapet forvitrer.

Den siste saken er et tilplantingsprosjekt som vil sperre både lys og utsyn for naboer. Ellers er vi vant med å bli trakkasert når vi benytter stier langs kysten med hevd eller retten i friluftsloven til fri ferdsel i utmark.

Det mest forunderlige er at politikerne lokalt i lengden tør satse så ensidig på de få.- Flertallet skulle beskyttes gjennom strandloven. Bit for bit, tiår etter tiår, er sentralt fatta vedtak sabotert. Da hjelper det ikke mye med nasjonalpark i skjærgården. Det er ikke der vi lever.

Kommunene praktiserer en vingling fra en servil holdning til pengesterke fra andre kanter, til en oppbakking av lokale spesialinteresser. For de som blir utsatt for dette kan det ligne på korrupsjon. Ikke slik at plastposer fulle av penger sendes rundt, men at «skjønn» tenderer til å slå ut ganske feil. Summen av alle, i seg selv små, tiltak har gjennom flere tiår summert seg opp til en gjengroing av strandsonen. Kommunene har sabotert Stortingets vedtak om vern.

Hvor langt det er gått illustreres av at departementet nå vurderer å senke avstandsgrensen for telting etter friluftsloven fra 150 til 50 meter. Kommunenes sabotasje gjør antagelig dette nødvendig om friluftsloven skal ha noen mening på dette punktet.

Til sist en positiv historie. Men den er ikke fersk. En privat eier la i sin tid ut en del av sin eiendom som fellesareal ved sjøen her vi bor. Det er nå det eneste felles friareale i standkanten på Nøtterøys side av Vrengensundet. For å sikre dette ytterligere kjøpte kommunen arealet for noen år siden. Det er altså mulig å handle fornuftig.

---------------------------
red. anmerkning.

Edvard Rosén er kunstner (maler) fra Nøtterøy. Maleriet jeg har benyttet som illustrasjon er et av hans tresnitt (Mask). Se mer her: Edvard Rosén