Lillevi Berg Kristoffersen — Rugda

Rugda

Lillevi Berg Kristoffersen

Et rugdetrekk finner plutselig veien over hustaket til Mattis og Hege i Tarjei Vesaas’ Fuglane. For Mattis, som for de fleste av oss, kan livets valg være ugreie. Han søker svar i naturen, i skiftninger og tilfeldigheter. Lar tegnene styre. Han vet at når et rugdetrekk flytter på seg, kommer noe til å skje.

Jeg fyrer opp i utepeisen, brer ut reinsdyrskinnene og åpner en flaske vin. Solgangsbrisen kruser sjøen. De første bleke stjernene trer frem på himmelen.”Onk-onk, uiiit-uiiit, onk-onk, uiiit-uiiit”, der har vi den! Lavt mellom furutoppene kaster rugda seg fra side til side, utstøter sitt karakteristiske kallerop. Han flyr mot nord og vender tilbake etter ti-femten minutter. ”Onk-onk, uiiit-uiiit.” Utøver sin kurtise ved å fly i store ovaler mens han roper – to rop så ulike at en som ikke vet bedre, tror de stammer fra ulike fugler.

I årtier har rugda hatt et fast trekk over vår lille odde. En fugl omgitt av mystikk og i folketroen tillagt ond makt. En strandfugl som søker skogen i skumringen og i demringen. Bare en gang har jeg sett den gå. Den lubne, brunspraglete vadefuglen hakket insekter og frø på en kolle. Overraskende stor og med langt, rett nebb. Det den mangler i eleganse, tar den igjen i sjarm.

Meg fyller rugda med høytid. Egenartet, godmodig og pålitelig. Jeg kjenner meg takknemlig ved dens komme – alt er ved det gamle.

I vår endret trekket seg. Ritualet ble brutt. Enkelte kvelder holder fuglene en mer østlig kurs, andre kvelder legger de helt om og flyr fra vest mot øst. Alt blir annerledes etterpå, bedyret Mattis. Jeg grøsser og tenker på den pågående striden om boplikt på øya. Skal husene være forbeholdt fastboende eller kunne selges fritt? Skal øysamfunnet, som har holdt stand siden vikingtiden, kastes til markedskreftene? En fredelig plett, halvannen times vei fra Oslo, i en ellers maksimalt utnyttet kyststripe. Et levende samfunn med en forholdsvis beskjeden hyttebebyggelse. Eiendomsutviklere og spekulanter ser ”muligheter”. De må bare bli kvitt den plagsomme boplikten som hindrer ”utvikling” og realisering av øyas potensial. Her er det penger å hente! ”Betydelige gevinster”.

En strofe fra kampen mot avfolkning i nord dukker opp i minnet:

Det ska bo folk i husan
husan e’ som folk
folk treng hus
og hus treng folk
i all si tid.